Bodø 2026
Copyright © 2026 by Arne Martin Jakobsen
All Rights Reserved
ISBN:9788202385651
Spørsmål til boka kan rettes til: [email protected]
Redaktør: Hilde Kristoffersen
Språkvask: Kristin Hide
Materialet er vernet etter åndsverkloven.
Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling
bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor
Introduksjon
I denne boka vil vi se på en av de store pedagogiske utfordringene. Hva gjør vi med de som ikke vil? Spørsmålet opptar mange, fra foreldre, lærere og leger til trenere i idretten.
Når barnet ditt ikke har lyst til å bli med på tur, gjøre lekser eller gå på trening, når eleven din ikke har lyst til å delta i et fag eller gjøre hjemmelekser, når pasienten ikke har lyst til å forandre livsstil for å bedre egen helse eller når utøveren din ikke har lyst til å komme på trening eller gjøre det som du har planlagt på trening, hva gjør vi, og hvordan kan vi få noen som ikke er motivert, til å bli motivert?
Boka vil gi et litt dypere innblikk i pedagogisk og psykologisk teori som omhandler motivasjon, ledelse og læring. Den handler ikke om idrettsdidaktikk, men gjør et forsøk på å presentere kjente teorier, for deretter å se på hvordan disse teoriene på en enkel måte kan omgjøres til praksis.
I teksten brukes benevnelsene trener eller lærer, og utøver eller elev litt om hverandre. Noen plasser bare den ene, og andre plasser begge. Du som leser, kan velge det begrepet som passer deg best. Det kan være lærer, trener, leder, forelder eller lege.
1.0 Bli en viktig person
En av de virkelig store utfordringene for lærere, trenere, foreldre og andre som jobber med mennesker, er å forstå motivene til elevene, barna og utøverne man jobber med, og eventuelt hvordan man kan påvirke disse. Motivasjon svinger mellom indre og ytre motivasjon, avhengig av situasjonen. I det ene øyeblikket kan vi være topp indre motivert, og i det neste ikke. Hvordan kan vi bidra til å påvirke dem vi jobber med?
En av de mest anerkjente motivasjonsteoriene de siste førti årene er Deci og Ryans selvbestemmelsesteori.1 Grovt sett deler de motivasjon i to; indre og ytre motivasjon, avhengig av i hvor stor grad man opplever å få tilfredsstilt sine behov for selvbestemmelse, kompetanse og sosial tilhørighet.2
I tillegg har selvbestemmelsesteorien også identifisert amotivasjon som en egen tilstand, der man bokstavelig talt er uten motivasjon for en aktivitet.3 Det er denne tilstanden vi skal se nærmere på i denne boka. Teoretisk sett er det flere forskjellige grunner til amotivasjon. Man kan oppleve at en handling ikke har noen praktisk verdi4, eller man kan bli amotivert når man føler seg inkompetent i en aktivitet eller at denne ikke fører til et ønsket resultat.5
Amotivasjon er ofte assosiert med veldig negative opplevelser eller konsekvenser. Mange studier har sett på hvordan amotivasjon er et resultat av situasjoner som ikke er frivillige (eksempelvis obligatorisk kroppsøving i skolen), eller aktiviteter der konsekvensene er positive og der mangel på motivasjon sannsynligvis vil bli kostbart (helserelaterte aktiviteter eller skole).6
De aller fleste seksåringer gleder seg til å begynne på skolen, de er i høy grad indre motivert. Forventninger om å lære å skrive, lese, regne og få nye venner dominerer, og gir næring til deres indre motivasjon. Undersøkelser gjort blant skoleelever viser at motivasjonen for skolearbeid faller gradvis fra 5. klassetrinn og ut ungdomsskolen.7 Det samme vet vi fra organisert idrett, der deltakelsen så godt som halveres fra ungene er ti til de er atten år. Det betyr at mange har gått fra å være indre motivert til å bli amotivert. Hvordan kan vi da som lærer, foreldre eller trenere være med og snu dette, slik at interessen på ny kan vekkes og at barn og unge kan oppleve mestring og glede ved en aktivitet?
Vi vet også at det å spise sunt, mosjonere og slutte å røyke, er bra for egen helse. Samtidig vet vi at vi mosjonerer for lite. Bare en av tre tilfredsstiller Folkehelseinstituttets anbefalinger8 om fysisk aktivitet. Vurdert opp mot Helsedirektoratets kostråd og anbefalinger, spiser vi dessuten for lite grønnsaker, frukt, bær, grove kornvarer og fisk. Vi får i oss for mye mettet fett, sukker og salt og for lite kostfiber.9 Hvorfor gjør vi ikke noe med dette, når vi vet at en endring vil være positivt for oss?
Å endre personers atferd er ikke lett. Dersom vi ser tilbake på tiden før røykeloven (2004) ble innført, oppgav nesten førti prosent av den voksne befolkningen at de røyket daglig. I dag er tallet under ti prosent.10 Få av de opplysningskampanjene som ble gjennomført fra 1970 og frem til 2004, hadde noen særlig effekt på befolkningens røykevaner. Det kan se ut til at det å begrense mulighetene, gjøre det vanskeligere, mer ukomfortabelt og mindre sosialt å røyke, har hatt stor effekt på folks røykevaner.
Dersom vi tar dette som utgangspunkt, bør vi når vi ønsker å skape endringer hos personer, legge til rette slik at det blir enklere å delta, øke mulighetene med bedre fasiliteter, gjøre ting mer lystbetont og legge opp til mer sosial kontakt. Dette skal vi komme nærmere inn på seinere.
Når vi som lærer, lege, fysioterapeut eller annet ønsker å skape interesse og forandring hos deltakerne, må vi på en eller annen måte skaffe oss autoritet og innflytelse. Autoritet kan vi få gjennom utdanningen vår og yrket vårt. En lærer eller lege har autoritet gjennom sin utdanning og sitt yrke, og denne formen for autoritet kan enten baseres på tillit eller på frykt. Dersom vi ønsker permanent å forandre en person, er det best å bygge på tillit. Det samme gjelder for foreldre som ønsker å påvirke egne barn i positiv retning. Frykt er ingen bra måte å bygge tillit på.
Forskning har vist at gode relasjoner mellom lærer og elev påvirker elevens faglige og sosiale utvikling.11,12 Det å ha et godt forhold til læreren fører til positiv atferd på skolen. Det viser seg også at barn som liker læreren sin, jobber hardere og lærer bedre.13 En god relasjon vil i stor grad være preget av omsorg, tillit, anerkjennelse, nærhet og respekt.11 Dette er noe vi kan ta med oss inn i de fleste situasjoner der vi ønsker å skape forandring hos de vi samhandler med, det være seg som forelder, lærer, trener eller helsepersonell.
Sosialkognitiv læringsteori skiller mellom tre grunnleggende prosesser for å skape forandring; tilegnelse, generalisering og stabilisering. Tilegnelse handler om utvikling av kunnskap og ferdigheter som styrer tanker og handlinger. Generalisering har å gjøre med i hvor stor grad vi bruker det vi har lært i forskjellige situasjoner, og stabilitet sier noe om hvor varig forandringen er over tid.14
Det viser seg at små forandringer i oppførsel etterfulgt av positiv belønning, kan føre til vedvarende forandring dersom personen blir inkludert i nye sosiale sammenhenger.
Når er det så størst mulighet for å påvirke vår måte å være på? Et begrep som ofte er brukt i denne sammenhengen, er de «signifikante andre» eller på norsk de «viktige andre».15,16 De opptrer i første omgang tidlig i livet vårt. Dette er de primære sosialiseringsagentene som lærer oss å tolke den sosiale verden. Forholdet til disse er kjennetegnet av sterke emosjonelle relasjoner. Eksempel på primære viktige andre er foreldre, søsken og besteforeldre, og de har som regel betydning livet ut. De påvirker og former oss til de personene vi blir, og påvirker også mange av våre vaner, verdier og holdninger.
De primære sosialiseringsagentene spiller størst rolle tidlig i livet. Barn tar ukritisk til seg deres verdier og holdninger ettersom de som regel ikke har noen alternativer. De blir dermed objektive sannheter i mangel på alternativer.17
Det er ikke bare i den første fasen av sosialiseringen at viktige andre opptrer. I tillegg til disse primære personene har vi også viktige andre som påvirker våre handlinger og valg, gjennom hele livet. Noen av disse bekrefter bare selvfølgeligheter. Mens andre er viktige når vi skal etablere vaner på nytt. Dette gjelder særlig radikale forandringer i livet. Dermed kan vi skille mellom betydningsfulle andre og mindre viktige andre.
Hvem er så disse betydningsfulle personene i våre liv, og hvilke roller spiller de? De er våre nærmeste som vi både er fysisk og emosjonelt tilknyttet. I tillegg til de primære personene som vi allerede har nevnt, vil lærere, trenere, venner, skolekamerater, kjærester og ektefeller utgjøre viktige personer i gruppa.
Hvordan påvirker så disse betydningsfulle andre oss? Emosjonell tilknytning til de betydningsfulle personene er vesentlig. Uten en slik tilknytning vil læringsprosessen være vanskelig, om ikke umulig.15 Lærere, trenere eller venner man har et sterkt emosjonelt forhold til, og som man identifiserer seg med, blir ofte de som påvirker oss mest.
Er det da kun personer vi har et sterkt emosjonelt forhold til, som har innflytelse på oss? Nei, andre personer med autoritet vil også ha innflytelse og opptre som betydningsfulle personer. Dette er ofte personer med utdanning innen et fagfelt. Det kan være en lærer, en lege eller en folkevalgt politiker. Deres mening hører vi mer på enn en tilfeldig person som uttaler seg om et tema. Når noen uttaler seg, stiller vi ofte spørsmål om hvilken bakgrunn de har for å si noe om dette. I den grad vi godtar deres autoritet, vil vi også legge vekt på det de sier.
Oppsummert vil det være slik at dersom vi ønsker å påvirke eller forandre på en annen persons handlinger eller holdninger, er det første vi må gjøre, å bli en viktig eller betydningsfull person for hen. Vi må se personen og vise at vi bryr oss. Dette innebærer at vi lærer oss navnet på vedkommende, at vi er hyggelige og interessert i hvem hen er, hva hen gjør og hvordan hen eventuelt tenker.
Vi må skape et emosjonelt bånd mellom oss og den andre. Vi må ikke skuffe personen, men vise at vi virkelig bryr oss, også når ting går galt. På mange måter må vi knytte så sterke bånd som mulig, slik at hen ikke har lyst til å skuffe os...