VI KAN BEDRE

Copyright © 2025 by Christina Søgård Røyndr forlag

All Rights Reserved ISBN 978-82-303-6848-0

Redaktør: Hilde Kristoffersen

Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen

Satt med Sabon LT Pro 10,4/16

Spørsmål om denne boken kan rettes til: www.christinasogard.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Denne boken dedikerer jeg til de mange bra folkene jeg kjenner og har kjent. Først må jeg starte med min egen far, som jeg mistet i 2023. Min livs beste venn som alltid har hatt mot til å slippe meg fri, og klappet i hendene for det. Var utfordringene viktige nok for meg, pleide han som oftest å si «Hopp, for helvete», og hadde tillit til at jeg ville klare å lande.

Nå har jeg hoppet igjen, fra fast jobb til karriereskifte og bokskriving. Det er skummelt å stå frem med en bok og ytre seg, men fordi jeg synes temaet er viktig, lar jeg det stå til.

På veien vil jeg takke Petter, min ektefelle. Han har i all slags vær syklet innom Oslos biblioteker og hentet litteratur til meg, og brenner selv for temaet. Jeg vil takke mine to barn, Betty og Jannik, som har bidratt i diskusjoner, og som mener at kunnskapen bør deles, også med de unge.

Så vil jeg takke min egen Mester Shifu, Kenny, og resten av treningsgjengen i tai chi; Andres, Dag Rune, Joao, Rafael, Nick og Kristin.

Jeg takker også andre støttespillere i vennekretsen for å ha tro på meg, og ikke minst de litt «alternative» jeg har møtt på min vei og som det gjøres referanser til i denne boken. Dere er viktige.

Til sist. Denne boken har jeg tenkt på helt siden jeg startet i arbeidslivet. Av den enkle grunn at jeg lett blir glad i mennesker og synes at de skal ha det bra. Redaktøren min, Hilde, har dessuten vist vei. Takk.

Forord

Denne boken er skrevet til de mange som er opptatt av arbeidslivets virkemåte og særlig den humane siden ved det. «Jobben» er for oss voksne en viktig arena i livet, og hvordan vi har det her, betyr mye for vår livskvalitet, og for den skaperkraften vi klarer å mobilisere.

Boken er ment som et skråblikk på arbeidslivet, og har som ambisjon å løfte frem menneskene i systemet. Jeg forsøker å beskrive fenomener som utspiller seg på denne arenaen, også de det ikke snakkes høyt om. På samme måte som at det foregår ting i skolegården som bare ungene kjenner til. Dersom vi ønsker å forstå mer, tror jeg vi må ta oss en tur i «skolegården» og i historiebøkene for å se hva vi eventuelt la fra oss på vei til det kunnskaps- og menneskesynet som dominerer i dag.

Vi har sluttet å se hele mennesket. På vår vei fra barnehage, skole og utdanning til arbeidslivet blir vi alle ganske like produkter. Vi vet ikke lenger hva som en gang var naturlig for oss, og vi nøyer oss etter hvert med å gjøre det som er normalt. Dette har en pris, og kanskje er det den vi betaler i både skole og arbeidsliv i dag. En ensidig vekt på effektivitet og resultater uten noen dypere forbindelse til den vi er, eller til meningen bak det vi gjør.

Jeg ønsker meg et arbeidsliv der vi i større grad evner å få tak i medfødte evner og talenter fremfor bare å bygge formell kunnskap, og jeg ønsker meg lederskikkelser som har visdom og mot til å lede fra hjertet først og med hodet etterpå. Det å lede på denne måten står ikke i motsetning til å ta tøffe beslutninger eller oppnå resultater. Du gjør det bare på en annen måte.

Boken er skrevet fra et ståsted preget av læring og inspira-sjon fra utradisjonelle miljøer som har andre måter å lære på og en annen forståelse av kunnskap. Innsikten og forståelsen som følger tai chi er en type læring vi mangler språk for i vår kultur. Læringsutbyttet derimot derimot fremstår som noe vi trenger i dag. Blant annet; det indre næres ikke av det ytre. Med det mener jeg at vårt kunnskaps- og menneskesyn i hovedsak bygger på ytre verdier, og strever med å finne det som skaper engasjement og glede. Og ikke misforstå; dette handler i stor grad også om disiplin, nærvær og ro – til å bli god. Både i å mestre deg selv, men også andre.

Resonnementet i boken er omtrent som følger. Arbeidslivet kan være i overkant kynisk og rått. Svært mange lever store deler av yrkeskarrieren i hamsterhjul samtidig med at mange går rundt med redsel for både å være gjennomsnittlige og aldri nok. Denne redselen og tørsten etter å bli sett som menneske og person i kombinasjon med drømmen om en vakker dag å være nok, gir drahjelp til import av mengder med effektivitetsteknologi. Paradokset er kanskje at vi med dette blir litt dummere og dummere dag for dag, da vi ikke har tilgjengelig sakte nok tid til å lære eller gjøre noe skikkelig.

Samtidig undrer vi oss over hvorfor folk blir sykemeldte eller ikke fullfører skole og utdanning. Jeg mener at dette skyldes vårt ensidige kunnskaps- og menneskesyn. Der vi har skjært bort dimensjoner og fag som gir næring til sjelen og emosjonene som motiverer oss. Vi har blitt et samfunn som skal næres på alt utenfor oss selv. Dette er i sum noe som står i kontrast til hva tai chi eller Mester Shifu ville ha lært oss. Forståelsen og innsikten som bidrar til at vi blir samlet og får tak i både indre fred, indre kraft og ikke minst glede!

Innledning

Det er to typer mennesker. Den ene typen lever et liv som er normalt, vanlig, og den andre lever et som er naturlig. De færreste velger sistnevnte, fordi vi lever i et samfunn der det normale er så vektlagt at vi til slutt glemmer hva som er naturlig for oss. Det er først når livet blir litt barskt at vi evner å stille de viktige spørsmålene: Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva er mitt medfødte potensial, og hva er jeg naturlig god til?

Dette begynte jeg først å forstå da jeg som rimelig fersk stod i nærkamp i tai chi. Motstanderen var en dyktig fyr med mange års erfaring. I kamp er det ingen, unntatt ferskingene, som tenker på intimsoner. Jeg fikk raskt ordre om å komme nærmere, og ikke fekte på avstand, utenfor situasjonen, men tvert imot gå inn og handle. Jeg trosset keitetheten og visste det egentlig: I kamp prøver du ikke, du gjør! Jeg gikk så nært som jeg kunne tåle, hvorpå motstanderen utbrøt: Få meg vekk, ta plassen min. Med et knips tentes en innsikt og et ønske om å gjøre nettopp det: Ta plassen og få ham bort. Det var også det jeg gjorde. Det var naturlig for meg, og ikke noe jeg behøvde å tenke så mye over, som man ofte gjør (i alle fall i arbeidslivet og normalhverdagene).

Denne opplevelsen ble viktig for meg. Med ett forstod jeg at jeg kan ta andres plass, og få vekk en motstander hvis jeg vil. For meg ble dette starten på en undring over hvor sterk overføringsverdi det er mellom kampsport og kamper i arbeidslivet. De kampene er ikke så ulike som en skulle tro, og noe av årsaken til det er at vi omtaler arbeidslivet som mer harmonisk enn det er. Vi er heller ikke Right Brain Trained, som legger vekt på intuisjon, teknikk og handling. Sistnevnte gjør slike situasjoner mye lettere å håndtere. Gjennom tai chi får man et nærvær og fokus som kunne vært sunt i et arbeidsliv som til tider har tatt overhånd i tempo og mengde impulser.

Denne boken handler om arbeidslivet som kampsone, om mye av det relasjonelle samspillet, om hvordan kampen om makten utspiller seg og om hvilke verdier vi med det bygger inn i organisasjonskulturene og i enkeltmennesker. Lite av dette fanges opp i forberedelsene til arbeidslivet eller i statistikken, og jeg mener at vi har mer å jobbe med i det vi karakteriserer som normalarbeidsdagen.

Min påstand er at ledere generelt handler mye i kraft av hvem de er som menneske og person, fremfor kun å utføre en rolle. I normalproduktenes utdanningsløype synes jeg det er få som trener på sin egen personlighet, sitt viktigste instrument. Vi har alle blindsoner, og en godt utviklet selvinnsikt kan være viktig for å se hvordan vi mestrer oss selv, men også andre, dersom vi får mulighet til det.

Som sosiolog med mange års ledererfaring synes jeg det er interessant å se på det jeg oppfatter som et misforhold mellom idealer og realiteter i arbeidslivet. Hva betyr det for spillereglene vi har, hvordan kan ferske yrkesdeltakere forberedes, og hvordan kan man trene dem som allerede er der, ikke minst lederne?

For meg begynte denne interessen ved at arbeidslivet og kampene som utspilte seg der, tok for mye energi og krevde at jeg stadig måtte gå langt utenfor min egen komfortsone. En ting var jobben, selve oppgavene. En annen var maktkampen i kulissene, som gjorde at jeg begynte å stille spørsmål om hva man skal tåle. Tåler jeg for lite, eller tåler jeg nok? Dersom jeg skal hensynta egen integritet, må jeg da stadig vokte grensene mine?

Samtidig var jeg opptatt av min egen kompetanse, også som leder. Jeg søkte blant ulike tilbud av lederutdanninger og programmer, men følte at de i for stor grad var teoretisk og akademisk orientert. Jeg ønsket meg mer praktisk og konkret trening. Basert på mitt eget syn på mennesker og hva jeg ser på som gode lederegenskaper, fant jeg kanskje mest innenfor kreativt lederskap. Der er hierarkiske strukturer mindre viktig, og det handler om å etablere et rom og en kultur der tilnærmingen er positiv, utviklende og åpen. Noe som betyr en lederrolle hvor det handler om å skape et rom som får initiativer, ideer og personligheter til å blomstre. På sett og vis handler det om ikke å kneble selvledende og dyktige mennesker med for stor grad av mikroledelse eller detaljstyring. Da er det mindre viktig at du er leder, men tvert imot det de får til.

Min søken etter det jeg oppfattet som gode hjørnesteiner i ledelse fant jeg først da jeg begynte med tai chi og kampsport. Som liten kvinne på 55 kilo er det klart at å kunne ta rotta på en dobbelt så stor mann, om nødvendig, gir ekstrem trygghet og gjør deg uredd. Dessuten forteller det meg at jeg har all verdens kraft dersom jeg kanaliserer den riktig. Spørsmålet er bare hva som er riktig.

Jeg brukte arbeidslivet som treningsstudio, daglig. Jeg forsøkte å ta med meg mental ro og balanse fra treningen i...